Noen ganger starter Ulrika sin arbeidsuke sammen med mennesker som gjemmer sin livsinnskrenkende frykt bak hettegenser og høye skuldre. Når hun ser dem rette opp både blikk og rygg i møte med kommende dager, da har hun hatt en god uke på jobben.
Vi møter psykiater Ulrika Larsson med smeltende snø i håret, i farger som glir sømløst inn i omgivelsene utenfor arbeidsplassen ved Psykisk helse- og rusklinikken i Bodø. Der tar hun imot med smil og entusiasme for å snakke om den nye intensivbehandlingen med eksponeringsterapi, og de mulighetene ny og banebrytende teknologi har brakt inn i behandlingen av angstlidelser.
– Jeg er en av dem som aktivt har valgt å leve i dette landskapet, sier Ulrika, idet vi ser utover hvite jorder og steile fjell i det fjerne. Så ja, det var en forelskelse som brakte henne over grensen fra nabolandet i øst, en forelskelse i vær, vind, fjell og fjord, alt det medfører å bo her i nord.
– Jeg forlot Sverige da sengeplassene suksessivt ble minimalisert i svensk psykiatri fra 90-tallet, sier hun, halvveis på nordnorsk, med umiskjennelig islett av svensk.
Første stopp var Leknes i Lofoten, der hun ble værende i godt over et tiår, blant annet som konserntillitsvalgt.
Hun har vært en sterk talsperson for behovet for flere fagstillinger, en nødvendighet for å møte dagens og fremtidens behov innen psykiatri. Ulrika er også en tydelig stemme når det gjelder å drive fagfeltet framover ved å åpne opp for nye verktøy. – Det var dette jeg ville. Fagutvikling, teamarbeid og veiledning innen kognitiv atferdsterapi.
Da Nordlandssykehuset i 2019 innledet samarbeid med Forsvarets Sanitet, Institutt for militærpsykologi og stressmestring, var Forsvaret allerede gang med eksponeringsbasert behandling.
– Vi fikk opplæring i metoden, hands-on. Dette er noe vi som behandlere selv må kjenne på kroppen for å kunne gå inn i det rommet som våre pasienter går inn i. Vi måtte virkelig lære hva det innebærer å utfordre egen angst, sier Ulrika, og beskriver dette som en svært personlig erfaring.
VR, eller Virtual Reality, kan med sine virtuelle virkelighetsmiljøer og stimuleringer, være et funksjonelt og effektivt verktøy ved behandling med kognitiv atferdsterapi og eksponeringsbasert terapi. Selv om pasienten logisk sett vet at hen er i en virtuell virkelighet, så skjønner ikke følelsene våre forskjellen. I et simulert miljø i ellers trygge omgivelser får pasienten teste ut og møte angsten sin på en ny måte sammen med terapeuter i sanntid. Det skapes en egen form for læringsarena, og pasienten kan i etterkant gå ut i virkeligheten og fortsette arbeidet.
− De virtuelle miljøene har få begrensninger og er under kontinuerlig utvikling, forteller Ulrika.
− I møte med angst er det viktig å forstå at den i utgangspunktet er en grunnleggende, nødvendig følelse. Dypest sett er det angsten som holder oss i live, sier Ulrika. Vi er redde for å havne utenfor veien. Derfor kjører vi forsiktig når det er glatt. Angsten er vår venn.
Når angsten blir så stor at den gjør livet lite, er den ikke lenger en venn. Den får mennesker til å falle ut av skole, arbeid og samfunnsliv. Du går ikke på butikken, du klarer ikke å være sosial. Edderkoppangst kan høres ut som en bagatell, noe du ler bort. Men når det hindrer deg fra å reise på ferie eller ligge i telt med ungene, da er tiden inne for å utfordre den store frykten.
Og det er her Ulrika og hennes behandlerteam kommer inn i bildet.
− Vi er et flott og tverrfaglig team som jobber med dette. Det er muliggjort gjennom støtte i klinikkledelsen samt innovasjonsmidler fra Helse Nord, sier Ulrika.
Behandlingen starter i grupper, der målet er å få en forståelse av hvordan følelsene fungerer, og hvordan fryktreaksjoner fungerer. Hva skjer hvis frykt tar over våre liv? Frykten blir ikke borte, så vi har ikke annet valg enn å lære oss å forholde oss til den.
− Hvis du skal vente med å klappe hunden til du er blitt kvitt frykten, kommer du aldri til å klappe hunden, sier Ulrika. Behandlingen handler om å se angsten på en ny måte.
− Her er VR et verktøy som vi tar inn og innlemmer i behandlingen. Vi skaper en situasjon, en tredimensjonal verden, som trigger alle kjente angstreaksjoner. I denne settingen er det hele tiden pasienten som har kontroll, som bestemmer tempoet og beskriver hvor på sin egen subjektive skala angsten befinner seg.
Ulrika forteller at det ikke er behov for fysiske registreringer som eksempel puls og pustefrekvens siden angst er en følelsesmessig opplevelse.
− Likevel kommer redselsreaksjoner som svimmelhet, svette, hjertebank og kvalme. Selv om dette ikke foregår i den virkelige verden, oppfatter våre instinkter det som virkelighet.
Når kan man så si at behandlingen har vært vellykket?
− Her lærer du ikke hvordan du skal håndtere edderkoppen, du lærer hvordan du skal håndtere angsten. Angsten er kontekstuell, forklarer Ulrika. Frykten vil ikke forsvinne, men ved å møte frykten og teste ut hva som skjer med den, åpner vi samtidig opp det virkelige rommet, verden der ute. Som terapeuter foreslår vi hverdagsøvelser, uten å pushe.
Ulrika snakker om starten på en psykologisk livsstilsendring. Hvis en slutter å være redd egne følelser, hva skjer med redselen da? Hva skjer når du ikke lenger er redd for å være redd?
− Mange utfordrer seg på en måte de ikke trodde var mulig. Skrekkblandet fryd, det er den reaksjonen vi oftest ser, sier Ulrika Larsson.
Bodø Intensiv Eksponeringsterapi (BIET) er en ny femdagers intensiv eksponeringsbasert angstbehandling, med integrert VR-teknologi. Behandlingen er diagnoseoverskridende, og det terapeutiske arbeidet er både gruppebasert og individuelt.
