Hvem dør av blodforgiftning?

Menn — Forskningsteamet består i tillegg til stipendiat Marianne Ask Torvik av Stig Haugset Nymo, akuttmedisiner ved Nordlandssykehuset og førsteamanuensis ved UiT, Ståle Nymo, hjertelege ved Nordlandssykehuset og førsteamanuensis ved UiT, samt ledende leger ved St. Olavs hospital i Trondheim og OUS Ullevaal i Oslo. T.h. veileder, avdelingsoverlege i akuttmottaket og førsteamanuensis ved UiT, Eirik Hugaas Ofstad. Foto: Inger E. Eftevand Orvin.

Statistisk dør en pasient annen hver dag ved Nordlandssykehusets tre sykehus med blodforgiftning i kroppen. Men hvem er egentlig disse pasientene? Er det mulig å gi dem en mer verdig avslutning?

I 2018 og 2019 døde nærmere 700 pasienter ved Nordlandssykehusets tre sykehus. Av disse hadde halvparten sepsis, en alvorlig infeksjon som vi i dagligtalen omtaler som blodforgiftning.

Hvem var de egentlig? Kort fortalt viste det seg at så godt som alle enten var svært gamle, skrøpelige eller hadde alvorlig underliggende sykdom.

Hvem profitterer på behandling?

Det er konklusjonen stipendiat Marianne Ask Torvik har kommet fram til. Hun er i disse dager i ferd med å konkludere i den første av en tredelt problemstilling i doktorgradsavhandlingen. Torvik er lege i spesialisering i infeksjonssykdommer, og ansatt ved Medisinsk klinikk ved Nordlandssykehuset i Bodø. Hennes veileder er avdelingsoverlege i akuttmottaket og førsteamanuensis ved UiT, Eirik Hugaas Ofstad.

− Det handler om å identifisere de pasientene som har en alvorlig risiko for å dø, og finne ut hvem som best profitterer på behandling, sier Ofstad.

Hvorfor infeksjon?

Derfor har det vært svært interessant å følge pasientforløpene til de 700 pasientene som avled i den toårsperioden prosjektet fulgte denne pasientgruppen. Innsamling av data ble avsluttet før covid-19 satte sitt preg på det totale bildet.

− Da vi hadde kartlagt at det i den aktuelle toårsperioden faktisk var 350 personer som døde med eller en infeksjon i kroppen, ble det svært interessant å få vite i hvilken grad infeksjonen hadde bidratt til den utgangen sykdomsforløpet fikk, sier Ofstad.

− Det var også relevant å hente inn informasjon om hva som var utgangspunktet for infeksjonen. Var det lungebetennelse? Urinveisinfeksjon?

Kvinne på talerstol — Stipendiat Marianne Ask Torvik presenterte resultatet av sin forskning under The European Emergency Medicine Congress høsten 2022. Foto: Privat

Skrøpelig med underliggende sykdommer

Det viste seg at tallenes tale var svært tydelige. I den nevnte perioden var nesten alle som døde av eller med infeksjon enten over 80 år, personer med alvorlig underliggende sykdom eller betydelig skrøpelighet. Med «skrøpelig» mener man at de var avhengige av kommunal hjelp på et eller annet nivå, enten hjemme eller på sykehjem.

− I vårt materiale åpner vi opp for at vi kanskje må lære oss å tenke på sepsis på en annen måte. For de fleste sepsispasientene våre er sepsis den naturlige siste fasen av livet, sier Eirik Hugaas Ofstad.

Han mener materialet også åpner opp for en tanke om at mange ikke profitterer på intensivbehandling.

Den vanskelige praten

− Å snakke om hva vi skal gjøre når det nærmer seg livets slutt, er noe vi i Norge har for lite kultur for å gjøre. Både med pasientene og deres nære familie. Tar vi ikke denne samtalen i «stille fase», når pasienten er syk og har kort forventet levetid, men samtidig frisk nok til å snakke om dette, skaper vi oss fort utfordringer når pasienten kommer inn uavklart, akutt syk og det blir spørsmål om intensivbehandling eller ei. Har vi for lite informasjon, er jo vårt utgangspunkt som alltid å gjøre godt og å redde liv. Det kan føre til behandling med respirator og mange døgn på intensiven, i situasjoner hvor livet ikke står til å redde, og det kanskje heller ville vært riktigere i livets sluttfase å etterstrebe en fredelig og verdig avslutning.