Inger Elise dro til Guatemala for å hjelpe
Operasjonssykepleier Inger Elise Henningsen (44) ved Nordlandssykehuset Lofoten dro i februar 2024 med en amerikansk hjelpeorganisasjon på ti dagers hjelpearbeid i Guatemala.
- Jeg har alltid drømt om å kunne delta på en slik reise. Vi ble utrolig sterkt knyttet sammen, enda vi aldri hadde jobbet sammen før. Alle var positive, nysgjerrige og opptatt av at man hadde det bra, forteller Inger Elise Henningsen.
Hun er 44 år, har fire barn og tok en master i operasjonssykepleie i 2022.
Her forteller hun om opplevelsene sine etter en ti dager lang reise til Guatemala i februar 2024 for å drive hjelpearbeid som operasjonssykepleier:
Jeg ble kjent med mulighetene gjennom pappa som hadde deltatt i 2017 for å montere ovner i Guatemala. Jeg så på dette som en unik mulighet. Dette ble en reise gjort på eget initiativ, og jeg tok to ukers ferie fra jobben hjemme og gjorde meg klar til mange nye og sterke opplevelser. Jeg dro ned med mange ubesvarte spørsmål og man vet ikke helt hva som venter.
I Guatemala møtte jeg i overkant av 100 hjelpearbeidere, alle fra ulike deler i USA. Jeg ble veldig godt mottatt. Alt var utrolig godt organisert. Ved ankomst i San Mateo rigget vi til et sykehus fra scratch. Mens vi som tilhørte «surgical group» rigget operasjonsstuer, fire operasjonsstuer med to bord på hver stue, startet annet medisinsk personell å triagere køene av mennesker som allerede sto klare og ventet på oss.
Noen bygde opp medisinske klinikker, overvåkning og postoperative områder. Et eget kjøkkenteam med frivillige fra USA laget tre måltider til oss hver dag. Jeg må innrømme at jeg første dagen da vi sto og bar inn utstyr og koblet opp diverse, tenkte «hvordan i alle dager skal vi kunne stå her i morgen og kjøre i gang store operasjoner?».
Siden organisasjonen har hatt dette opplegget over mange år, har de mye utstyr stående i containere fra år til år i nærheten av sykehuset, med tilførsel av nye ting etter hvert som de ser det mangler noe. Det ble utført ultralyder i forkant av en operasjon når pasienter skulle utredes. Kontrastene var store i forhold til standard på operasjonsstuene her hjemme. Det var operasjonsbord uten justeringsmuligheter med litt tape her og der, diatermi var uten røykavsug, og ganske mye forbruksmateriell var utgått på dato, men fungerte likevel.
Det var svært effektive dager med en helt enestående logistikk. Vi fikk lister inn med hvilke pasienter og kasuser vi skulle operere, og vi gjorde oss ferdige når alle var tatt hånd om. Vi jobbet stort sett fra klokka 7 om morgenen til 21-22 om kvelden, alt etter som. Det var svært kort «turnover» mellom hver pasient: kun vask og sprit av operasjonsbord og mayobord mellom pasientene. Gulv ble tatt etter siste pasient. Kirurg/operasjonsteam og koordinatorer var hele tiden til stede for å hjelpe til med å rigge utstyr og leire pasienter (hvordan pasienten ligger under operasjonen). Kirurgen gikk selv i suturhyllen og plukket en bunke med suturer som hen skulle bruke på neste pasient. Dette var til stor hjelp.
Vi opererte to pasienter på samme rom, med kun en skillevegg mellom. De største operasjonene ble gjort de første dagene på grunn av overvåkningsmulighetene: Disse pasientene skulle overvåkes i to døgn. Etter det ble pasienter sendt hjem med smertestillende tabletter. Det var ingen operasjonslamper, alle brukte pannelampe. Det var to stykker som steriliserte utstyret vi trengte. De hadde full kontroll på hvilken kirurg som skulle ha hvilket utstyr. Det ble levert ut fortløpende og ble stående åpent på et langbord ut dagen eller til det ble brukt og sterilisert på nytt. Når en operasjon var i gang, kunne vi ikke ta av langbordet med sterilt utstyr, da vi kunne gjøre utstyr som skulle bli brukt på senere inngrep usterilt. Vi hadde kun plass til ett sterilt mayobord per operasjon, så da var det om å gjøre å få plass til alt du trengte.
Vi utførte mange ulike operasjoner: blant annet åpne galler, åpne brokk, åpne hysterektomier, fremfallsoperasjoner, tannbehandlinger, fjerning av lipomer, øyeoperasjoner og en del plastikkoperasjoner på barn fra ett år og oppover. Det var én anestesilege ved hvert bord. De brukte spinalbedøvelser på de fleste pasientene, også på de større, åpne inngrepene. De forklarte meg at pasientene der trenger mye mindre sedasjonsmidler (bedøvelse) enn pasienter i vestlige land.
Pasientene hadde en stoisk ro over seg som var helt utrolig å se. Til og med barn kom smilene og rolig inn, og la seg på operasjonsbordet. De hadde nok ventet i årevis på en behandling som de endelig fikk gjennomført. Vi fjernet de største gallesteiner jeg har sett, som antakelig har vært smertefulle for pasientene i mange år. Gallesteinene hadde polert seg og blitt helt hvite.
Av andre anestesimidler ble det gitt gass, midazolam og propofol. To farmasøyter satt klare og delte ut medisiner både til anestesipersonell og til hjemreisen for pasientene. Av personell på operasjonsstuene var det flere hele team fra ulike sykehus, men også akuttsykepleiere eller ambulansearbeidere som hjalp til og koordinerte under operasjonene. Kirurgene var kun godt erfarne spesialister på sine fagfelt.
En stor ulikhet var at de amerikanske kirurgene hadde på ganske høy rockemusikk hele dagen mens de opererte, så jeg måtte holde tunga rett i munnen for å klare å gi de rette instrumentene til enhver tid. Jeg brukte de første dagene på å pugge instrumentnavn på engelsk, så gikk det seg til. Det var ekstremt mye støy, skravling og latter, og overhode ikke fokus på ro på operasjonsstua slik vi er vant til, men det funket jo det også. På trygg kirurgi talte man også opp med koordinerende operasjonssykepleier og skrev ned alt av spisse instrumenter, de ulike kompresser, knivblader, nåler og så videre, for å hindre at noe havner inn i pasienten igjen. Dette ble skrevet ned på et ark og tapet på veggen før operasjonene. Dette var de svært nøye med. Her hjemme er det som oftest bare kompressene vi teller sammen med den som koordinerer.
Et eget team kjørte ut og monterte komfyrer i fattige hjem, dette fikk jeg bli med å gjøre og det var utrolig sterkt å se hvilke enkle kår mange lever under.
På ti dager ble det utført totalt 161 operasjoner innenfor generell kirurgi, gynekologi, plastikk-kirugi og øyekirurgi. Totalt var 761 pasienter innom oss. Foruten operasjoner hadde vi rigget til medisinsk klinikk med tannleger og optikere som hjalp pasienter. Vi innstallerte 129 trygge komfyrer og vannfiltre i private hjem.
Jeg var overrasket over samholdet vi fikk på så kort tid. Alle var så behjelpelige, positive og hadde en utrolig arbeidsinnsats. Det var liksom som om vi til tider på sene kvelder bare skrudde på en energi vi egentlig ikke hadde, fordi vi visste vi kun hadde disse ti dagene på å operere og hjelpe flest mulig.
Etter ti dager med intens jobbing, avsluttet vi turen med noen netter i vakre Antigua for refleksjoner og avslapning sammen med teamet.
Jeg er så takknemlig og ydmyk over jobben som gjøres der nede og at jeg har fått vært en liten del av det. Dette er en av de største opplevelsene jeg har hatt: Det har gitt meg så mye, både personlig og yrkesmessig. Jeg fikk nye kollegaer for livet, og jeg innser at jobben min kan utføres over alt i verden!
Jeg anbefaler absolutt alle til å melde seg som frivillig i et annet land en eller annen gang i livet, det er plass til alle: Fra alt av helsepersonell til frivillige i kjøkkentjeneste, tolk og administrative oppgaver, for å nevne noe.
Denne reisen har gitt meg et rikere syn på hvor viktig den jobben vi gjør er, og at det ikke alltid trenger å gjøres så komplisert for å gi kvalitetsbehandling.