Flere muligheter – større risiko: Slik jobber sykehuset med feil

Gjennom arrangementsserien «Nordlandssykehuset i Stormen» deler ansatte kunnskap fra pasientbehandling, forskning, utdanning og utviklingsarbeid. Målet er å skape en åpen møteplass for dialog mellom sykehuset og befolkningen. Torsdag 16. april var temaet pasientsikkerhet og håndtering av uønskede hendelser.

Å erkjenne feil er en del av ansvaret

– Jeg har gjort feil. Jeg har skadet pasienter.

Med disse ordene åpnet fagdirektør Cato Kjærvik et innlegg om risiko, ansvar og læring i helsetjenesten. Med over 20 års erfaring fra kirurgi beskrev han et fag der konsekvensene av feil kan være alvorlige og det å erkjenne dem er en nødvendig del av profesjonen.

Han trakk blant annet frem en hendelse der noe uventet ble oppdaget i etterkant av en operasjon, og hvor han måtte gå tilbake og undersøke hva som hadde skjedd.

– Det viste seg at det var gjort en feil. Da må vi erkjenne det – og si unnskyld.

Kjærvik fortalte også om pasienter som har fått komplikasjoner etter inngrep, som infeksjoner eller varige plager.

– Det er ubehagelig, både for pasienten og for oss som behandlere. Men feil skjer.

Moderne medisin gir i dag behandlingsmuligheter som for få år siden var utenkelige. Flere liv reddes, og flere pasienter får behandling for tilstander man tidligere ikke kunne gjøre noe med.

Men utviklingen har en ulempe.

– Jo mer avansert vi jobber, desto større blir også risikoen.

Kjærvik beskrev et helsevesen der man ikke kan love perfekte resultater.

– Vi jobber med sannsynligheter, ikke garantier.

Når små svakheter blir én stor feil

For å forklare hvordan feil oppstår, brukte Kjærvik en kjent modell: «sveitserostmodellen».

I et moderne sykehus går pasienten gjennom mange ledd – fra innkomst og undersøkelser til behandling og oppfølging. Hvert ledd har sine sikkerhetsbarrierer, men også sine svakheter.

– Hver barriere er som en skive med hull. Når hullene tilfeldigvis ligger på linje, kan en feil passere gjennom alle lagene.

Denne måten å forstå feil på flytter oppmerksomheten fra enkeltpersoner til systemer.

– Det handler ikke bare om hvem som gjorde feil, men om hvorfor systemet ikke fanget det opp.

For å redusere risiko jobber sykehuset kontinuerlig med å styrke barrierene.

Et konkret eksempel er kirurgisk sjekkliste, som brukes før operasjoner.

– Vi stopper opp og går systematisk gjennom hvem pasienten er, hva som skal gjøres, og hvilke risikofaktorer som finnes. Målet er enkelt: Å gjøre det vanskeligere å gjøre feil.

Systemer, risiko og læring i praksis

Den andre delen av seansen ble ledet av Pernille Aune, leder for Seksjon for kvalitet og pasientsikkerhet. Hun tok utgangspunkt i hva pasientsikkerhet faktisk innebærer i praksis, og hvordan arbeidet foregår ute i klinikkene.

– Vi jobber ikke med dette fra et kontor. Det er de som møter pasientene hver dag som gjør det viktigste arbeidet.

Hun beskrev pasientsikkerhet som arbeidet med å forebygge unødig skade – både feil som skjer, og behandling som uteblir eller gis for sent. Samtidig pekte hun på at pasientsikkerhet som fagfelt er relativt ungt, og at forståelsen har utviklet seg fra å fokusere på enkeltfeil til å se på systemer og prosesser.

– Selv med høy kompetanse kan det være lett å gjøre feil i komplekse omgivelser.

Tall viser at mellom 12 og 15 prosent av sykehusopphold medfører en pasientskade, og at en betydelig andel av helsebudsjettene går med til oppfølging av slike hendelser. Men de største konsekvensene er menneskelige – både for pasienter, pårørende og ansatte.

Aune beskrev hvordan sykehuset jobber systematisk med å melde, analysere og følge opp hendelser, og hvordan målet alltid er det samme: Å forstå hva som skjedde og hvorfor, og å finne tiltak som kan forhindre at det skjer igjen.

– Vi leter ikke etter hvem som gjorde feil. Vi ser på systemene.

Hun var samtidig tydelig på at arbeidet ikke er ferdig:

– Ja, vi lærer av feil. Men vi har også en vei å gå.

Kommunikasjon når det koker

I den tredje delen rettet kommunikasjonssjef Randi Angelsen oppmerksomheten mot hvordan alvorlige hendelser håndteres i møte med offentligheten og media.

Hun startet med å beskrive bredden i kommunikasjonsavdelingens arbeid i en stor organisasjon med over 5000 ansatte, og understreket at mediehåndtering bare er én del av oppgavene.

– Vi er et bindeledd mellom fagmiljøene og omverdenen.

Når alvorlige pasientsaker omtales i media, må sykehuset balansere hensynet til åpenhet mot strenge krav til taushetsplikt. Det innebærer at man ikke alltid kan svare på det som etterspørres.

– Noen ganger kan vi fremstå som avvisende. Men det er fordi vi må sikre at det vi sier er korrekt og forsvarlig.

Samtidig var hun tydelig på prinsippet som ligger til grunn:

– Som sykehus har vi stor makt. Vi skal ikke vinne over pasienten i media.

Angelsen trakk også frem et viktig etisk dilemma: At saker kan bli omtalt i media uten at pasienten selv har ønsket det, for eksempel gjennom innsyn i offentlige dokumenter.

– Det kan være belastende å kjenne igjen sin egen historie i mediene.

Når det gjelder spørsmålet om å beklage, pekte hun på at timing er avgjørende. Før årsaken til en hendelse er avklart, kan det være vanskelig å konkludere.

– Men vi skal alltid vise medfølelse. Vi skal være lei oss for det som har skjedd.

– Vi må tørre å være lei oss

I den avsluttende delen åpnet arrangementet for spørsmål fra salen, og diskusjonen gikk rett inn i kjernen av temaet: Hvordan møter man mennesker når noe har gått galt?

En deltaker løftet betydningen av å uttrykke medfølelse tidlig:

– Det betyr så mye for dem som står i det at vi sier at vi er lei oss.

Panelet var samstemt i svaret. Selv om ikke alle fakta er på plass, er det rom for å anerkjenne at situasjonen er vanskelig.

– Vi må være til stede og vise at vi bryr oss.

Samtidig ble det understreket hvor krevende slike møter kan være i praksis, og hvordan helsepersonell ofte må stå i relasjonen videre, også etter at noe har gått galt.

Diskusjonen berørte også behovet for å bryte med en kultur der feil ikke har vært akseptert.

– Vi må bort fra forestillingen om at vi skal være ufeilbarlige.

Ønsker mer dialog

Et viktig poeng som ble løftet frem, var behovet for direkte dialog med pasienter og pårørende.

– Vi ønsker at folk tar kontakt med oss, også når de er misfornøyde, sa Kjærvik.

Sykehuset har flere kanaler for tilbakemeldinger, og disse er en viktig del av forbedringsarbeidet.

– Den eneste måten vi kan rette opp feil på, er at vi får vite om dem, fastslo han og avsluttet:

– Kanskje har vi åpnet en liten kanal for mer åpenhet her i kveld?