Pasientens opplevelser er viktige for oss

Cato Kjærvik publiserte sammen med sine samarbeids- partnere artikkelen «Patient-reported outcome measures in hip fracture patients» i tidsskriftet The Bone & Joint Journal i 2024.

PROMs

«Patient reported outcome measures», gjerne forkortet til PROMs, kan enkelt defineres som pasientenes tilbakemelding om opplevd livskvalitet etter at de har blitt operert, behandlet eller på annen måte mottatt behandling fra spesialisthelsetjenesten. Innsamling av denne typen data skjer normalt i form av et spørreskjema som sendes ut til pasienter.

− De siste årene har man blitt mer og mer oppmerksomme på betydningen av PROMs, noe som også må ses i sammenheng med at brukermedvirkning og samvalg har kommet inn som viktige prinsipper i helsetjenestene. For oss som klinikere er pasientenes rapportering av opplevd livskvalitet den kanskje viktigste kvalitetsindikatoren for hvilken effekt behandlingen vår har. Spørsmålet er om PROMS-tallene forteller oss hele sannheten, spør Kjærvik.

Det vi vet og det vi ikke vet

Datakvaliteten på registrene er stort sett gode, men samtidig er det en kjensgjerning at dekningsgraden varierer, altså hvorvidt alle sykehus rapporterer til alle registrene man egentlig er forpliktet å rapportere til. Det samme gjelder innrapportering av PROMs.

− Det er ganske naturlig at kvaliteten på PROMs i registrene varierer, forteller Kjærvik.

Det er vanskeligere å hente PROMs fra barn, eldre og en del pasienter med diagnoser som påvirker kognitive egenskaper og fysisk form.

Hoftebruddregisteret er ansett for å være blant de beste i verden hva PROMs hos denne pasientgruppen angår. Likevel er det betydelige mangler i datagrunnlaget.

Grunnen til dette er skjevhet i hvem som besvarer kartleggingen av pasientopplevd kvalitet.

− Litt satt på spissen kan man si at unge, friske kvinner med høy utdannelse og høy inntekt er flinkest til å svare, og skårer jevnt høyest. Det er også denne gruppen som lever lengst etter å ha opplevd et hoftebrudd. Det er viktig å ha med i regnestykket at 25 prosent av hoftebruddpasientene er døde innen ett år. Totalt innebærer at dette at vi sitter med data som skjevt bilde av virkeligheten, forteller Kjærvik.

Ny modell

I artikkelen har man benyttet data fra Hoftebrudd- registeret fra 2014 til 2018, og sett disse opp mot sosioøkonomiske data knyttet til utdanning, inntekt og demografi fra Statistisk sentralbyrå.

− I artikkelen vår har vi presentert en modell for hvordan man kan fange opp disse skjevhetene i datamaterialet. På denne måten er vi i stand til å analysere og simulere hvordan PROMs ville sett ut dersom hele populasjonen av hoftebruddpasienter hadde besvart spørreskjemaet de får tilsendt, sier Kjærvik og tilføyer:

− Når vi gjør det, ser rapportert pasienttilfredshet annerledes ut. Der man før justeringen kunne få inntrykk av at pasientgruppen noen måneder oppnår livskvalitet nesten på høyde med det man hadde før hoftebruddet, ser man nå en langt lavere opplevd livskvalitet. Tidsskriftet The Bone & Joint Journal er et svært anerkjent tidsskrift, så dette er en klar anerkjennelse av vår analysemetode, sier Kjærvik.

Nye spørsmål

De siste årene har forskning vist at sosioøkonomisk status er den faktoren som i størst grad forklarer forskjeller i folkehelse. Analysene av PROMs i artikkelen underbygger dette. Artikkelen besvarer altså viktige spørsmål, samtidig som den åpner for nye.

− Det er forskjell i hvilken grad mennesker mestrer systemer til fordel for seg selv. Velutdannede mennesker er generelt flinkere til å navigere i helsesystemet enn andre. I tillegg må det nevnes at det er stor variasjon

i hvilke rehabiliteringstilbud de enkelte kommunene besitter. Vi ser store forskjeller bare i det geografiske området vi dekker her i Nordland, sier Kjærvik.

Spørsmålet er hvordan man kan hjelpe disse pasientene.

− Hvordan kan man legge til rette for at spesielt de som trenger det, får den oppfølgingen og bistanden de trenger? Hvilke tiltak kan man sette inn? Hvem bør ha ansvaret for dette? Disse er blant spørsmålene man blir sittende å tenke på. For noen pasienter kan endret eller bedre medisinering være nok til å øke livskvalitet og -lengde, men her står vi overfor noe som ikke er lett å påvirke. Sosiale helseforskjeller er uten tvil et samfunnsproblem som krever omfattende tiltak, avslutter Kjærvik.