Jeg har bestemt meg for å leve med håp og ikke pessimisme

Jon Heger setter seg godt til rette i sykehusstolen ved Enhet for blodsykdommer og kreft (EBK) ved Nordlandssykehuset Bodø. Han er klar for en av sine siste doser med immunterapi denne februardagen.

− Det tar litt lenger tid før medisinen din er klar. Det er fordi det er mer omfattende når man er med i en klinisk studie, sier kreft- og forskningssykepleier Silje Solberg og smiler.

Hun gjør klar veneflonen på armen til pasienten og kobler på saltvann før han skal få ny runde med immunterapi. Her skal han sitte i tre-fire timer denne dagen, med samboeren ved sin side.

Ville avkrefte mistanken

Jon Heger (75) er egentlig fra Oslo, men har bodd i Stamsund i Lofoten siden 1977.

− Jeg ble fascinert av Nord-Norge etter en hurtigrutetur langs kysten. Men var det ett sted jeg ikke skulle til, så var det Stamsund, sier han og ler.

Heger fikk jobb som distriktslege i Stamsund før han spesialiserte seg i radiologi i Tromsø. Siden har han jobbet som radiolog ved Nordlandssykehuset Lofoten. Sykdomshistorien hans begynte like før jul i 2023, etter at han hadde falt og brukket et ribbein.

− Jeg hadde smerter ved hosting og strevde med å få «det» opp. I stedet for å svelge spyttet, spyttet jeg tilfeldigvis i vasken. Da oppdaget jeg blod.

«Det er sånt som skjer» sa Heger til seg selv.

− Det er en kjent sak at doktorer ikke tar egne symptomer på alvor. Og så skjedde det flere ganger, at jeg hadde blod i spyttet.

− Jeg ble redd, men prøvde å ta det kuli, naturligvis.

Han bestemte seg for å få avklart situasjonen med en kollega ved Nordlandssykehuset Lofoten, hvor han har jobbet et helt yrkesliv før han ble pensjonert. Heger fikk komme inn med én gang.

− Jeg skulle bare ha det avkreftet at det var noe alvorlig. Vi sto ved siden av hverandre og så på bildene da vi sammen oppdaget kreften. Jeg så det med én gang.

Kollegaen min reagerte mer enn meg. Hos meg slo fortrengningsmekanismen inn.

Behandling uten store bivirkninger

Da Heger skulle fortelle om undersøkelsen til samboeren sin, brukte han ord som fortetning, svulst og skygge, men ikke ordet kreft. Sånt vet man ikke helt sikkert før man har fått tatt biopsi og videre undersøkelser.

Heger ble umiddelbart satt opp på pakkeforløp kreft, og siden gikk det slag i slag med biopsi, CT, bronkoskopi og PET-scan ved UNN Tromsø.

− Alt gikk så fort, men det ble ingen operasjon fordi kreften allerede hadde spredt seg til lymfeknutene. Jeg ble henvist til Tromsø for kurativ behandling.

I flere uker bodde han på pasienthotellet i Tromsø for strålebehandling og cellegift hver dag.

− Jeg ble veldig godt tatt hånd om og hadde ingen besvær av behandlingen, verken strålebehandlingen eller cellegiften. Jeg kastet opp én dag, ellers hadde jeg god matlyst, og ikke mistet jeg håret. Jeg lurte på om dette var ordentlig behandling, eller om det var placebo.

PACIFIC 8-studien

Ettersom Heger responderte godt på behandlingen, ble han spurt om å være med i PACIFIC 8-studien.

− Jeg bare signerte skjemaet da det ble presentert for meg.

Studien inkluderer pasienter med ikke-småcellet lungekreft i stadium III som allerede har fullført behandling med cellegift og strålebehandling.

Standardbehandling for denne pasientgruppen er en kombinasjon av cellegift og strålebehandling, etterfulgt av immunterapi i inntil ett år. Immunterapi har ført til bedre overlevelse, men fortsatt er det mange som får tilbakefall av sykdommen.

I studien undersøkes det om kombinasjonen av to typer immunterapi etter cellegift og strålebehandling kan gi bedre behandlingseffekt.

Samtidig undersøkes det om den nye behandlingen fører til flere bivirkninger enn standardbehandlingen. Deltakelse i studien vil føre til en del ekstra besøk på sykehuset, slik at eventuelle reaksjoner på behandlingen blir oppdaget. Pasientene får også flere undersøkelser i studietiden for å oppdage eventuelle bivirkninger. Dette innebærer blant annet blodprøver, urinprøver, CT, MR og fysiske undersøkelser. Studiepasientene blir også spurt om å fylle ut spørreskjemaer om symptombildet sitt.

Godt informert

Heger var aldri skeptisk til om han skulle takke ja.

− Nei, det var jeg ikke. Dette er ikke forbundet med stor fare, men jeg kan forstå hvis det er noen som er det og føler seg som forsøkskaniner.

På spørsmål om han synes han har fått nok informasjon om det å være med i kliniske studier, svarer han:

− Ja. Jeg fikk tilbud om mye mer enn jeg følte jeg trengte. Noe leste jeg, annet ikke.

Lever i håpet

Pasienter som er med i studien får ikke vite om de får medisin eller placebo før etter at studien er ferdig og all data er samlet inn.

− Jeg har sagt til hjernen min at jeg går ut fra at jeg får medisin, men intellektet mitt vet at sånn er det ikke. Jeg har bestemt meg for å leve med håp og ikke pessimisme.

Han kommer ikke på noen ulemper med å være med i studiene.

− Det er en fordel å bli så godt fulgt opp, men det er tidkrevende med flere kontroller og skjemaer som må besvares. Det er dog ingen ulempe, jeg synes det er bra. Jeg føler meg trygg på at eventuelle tilbakefall blir oppdaget tidligere enn de vanligvis ville blitt.

Han skryter personalet ved EBK opp i skyene.

− Jeg er veldig fornøyd med måten jeg har blitt tatt hånd om på. Jeg har hele tiden sagt at jeg er glad for at jeg bor i Norge, med den standarden helsevesenet vårt har. Varmen til disse folkene som jeg har vært så heldig å få til «mine» behandlere. Det er veldig hyggelige folk, sier han med blanke øyne.

I skrivende stund har 75-åringen noen uker igjen med behandlingen.

− Jeg er optimistisk og lever i håpet. Jeg vet at muligheten for tilbakefall og spredning er til stede, men jeg sier til meg selv at jeg får primærbehandlingen med strålebehandling pluss cellegift i tillegg til immunterapi, pluss potensielt en ny type medisin – det er mye bedre enn for bare noen år siden. Det er mulig jeg er overoptimistisk, men jeg liker å tro.

Betyr mye for pasientene

Kreftforeningen er svært opptatt av at det kommer flere kliniske studier på alle sykehus i Norge, og har også bidratt med midler til å styrke arbeidet med kliniske kreftstudier ved Nordlandssykehuset.

Assisterende generalsekretær Ole Alexander Opdalshei i Kreftforeningen har vært på besøk i Nordlandssykehuset og sett arbeidet sykehuset har gjort med kliniske studier.

− Jeg er mektig imponert. Dette betyr enormt mye for pasientene der, og det er flott å se hvordan sykehuset bidrar aktivt inn i forskningsstudiene. At de nå skal fortsette med de kliniske studiene på denne type kreftpasienter er utrolig viktig, og Kreftforeningen er både stolte og glade over arbeidet Nordlandssykehuset har gjort her.

Han sier at kliniske studier er svært viktige fordi de gir tilgang til nye medisiner, uavhengig av om sykehuset er stort eller lite.

− Å delta i en klinisk studie gir pasientene tettere oppfølging og bedre behandling, samtidig som det bidrar til viktig registrering av data.

− Det er viktig at sykehusledelsen prioriterer forskning og ser verdien av kliniske studier. Ikke bare for å spare legemiddelkostnader, men også som en måte å øke kompetansenivået hos helsearbeiderne. Hovedmålet må alltid være bedre behandling for pasientene, sier Opdalshei.