Immunforsvarets hemmeligheter avsløres

I 2024 ble artikkelen «A novel selective leukocyte depletion human whole blood model reveals the specific roles of monocytes and granulocytes in the cytokine response to Escherichia coli» publisert i det høyt anerkjente tidsskriftet Journal of Leukocyte Biology. Medforfatterne Corinna Lau, Dorte Christiansen og Tom Eirik Mollnes er ansatt ved Nordlandssykehuset. Artikkelen er siste steg i en lang historie, men hva forteller den oss egentlig, og hvordan kan funnene komme til praktisk nytte?

Tilbake i tid

Forskningslaboratoriet ved Nordlandssykehuset har over lengre tid vært viktig for forskning på immunforsvaret og de mekanismene som påvirker dette.

− For å forstå tittelen på artikkelen må vi spole tilbake over 20 år i tid, forteller Tom Eirik Mollnes.

Dette er forskning som bygger på utviklingen av fullblodsmodellen som ble utviklet i 2002 her ved Nordlandssykehuset. Denne modellen er fundert på overbevisningen om at alt påvirker alt i kroppen. Man kaller det gjerne en holistisk tilnærming, i motsetning til den reduksjonistiske forskning, der man ser på enkeltbestanddeler i blodet og hvordan de påvirkes av én enkelt faktor utenfra.

De to forsvarsmekanismene

At man er utstyrt med et immunforsvar, er selvfølgelig positivt og viktig for ethvert menneske. Problemet er at immunforsvaret også har noen ulemper ved seg.

Særlig alvorlig blir det når pasienter får sepsis, eller blodforgiftning. Dette skjer når bakterier kommer over i blodet og gir en systemisk inflammatorisk respons for eksempel i forbindelse med lungebetennelse, nyrebekkenbetennelse eller ved lekkasje fra tarm i buken etter kirurgiske inngrep. En slik livstruende reaksjon kan også skje uten at det foreligger en infeksjon, som ved alvorlige ulykker med omfattende brudd- og organskader.

− Etter hvert har man slått fast at en overaktivering av immunforsvaret er svært skadelig for pasienter, forteller Mollnes.

Når en bakterie eller et virus entrer kroppen eller et traume skjer, vil immunforsvaret bli aktivert. Første fase av immunforsvarets reaksjon ser man i form av rødme, hevelse, økt temperatur, smerte og nedsatt funksjon.

Først reagerer komplementsystemet, sammen med TLR (toll-like receptors) systemet. Etter hvert har vi klart å finne ut hvordan man «slår av» en eller begge disse mekanismene i håp om å redde livet til pasienter. Det er nemlig immunsystemets overaktivering som fører til pasients død, ikke mikrobene eller traumet i seg selv.

− Det skaper nye spørsmål, forteller Mollnes engasjert.

− Skal du stoppe den ene forsvarsmekanismen, men ikke den andre? Hva skjer hvis du stopper begge forsvarsmekanismene? Når er det riktig og viktig å slå ut begge? Her er det nok flere svar, men viktigst av alt er om pasienten er i ferd med å utvikle en alvorlig systemisk inflammasjon som ved sepsis.

Dobbelthemming?

Det første legemidlet som hemmer komplement- systemet kom på markedet allerede i 2007. Først de siste tre-fire årene har det tatt av. I dag har man tolv godkjente komplement-hemmere på markedet for åtte ulike diagnoser. Covid-19 er én av dem. Kunnskapen vår om TLR er imidlertid ikke på et nivå der man ennå vet nok om cellene som er en del av dette, og hvordan de hver for seg og i kombinasjon virker inn. Dermed er det heller ikke utviklet gode preparater som kan skru av denne andre forsvarsmuren.

Foto: Annette Fretheim Karlsen

− Ideelt sett burde man laget ett preparat som kunne skru av begge forsvarsmekanismene. Det vi leter etter, er altså dobbelthemming som kan finne sin vei til klinisk bruk, forteller han.

Starten på det som mangler

I artikkelen er det forsket på monocytter og granulocytter, de to mest sentrale cellene i vårt medfødte immunforsvar. Artikkelen har blitt godt mottatt av forskningsmiljøer i hele verden som forsker på nettopp denne delen av immunforsvaret og hvordan behandling ved hjelp av nye legemidler kan utvikles i årene som kommer.

− Vi har fremskaffet kunnskap som er etterspurt, slår Mollnes fast.

− Vi trenger mer kunnskap om hvilken av disse to celletypene, granulocyttene og monocyttene, som produserer de ulike signalsubstanser (cytokiner) som TLR og komplement stimulerer til dannelse av. Det er nettopp det denne artikkelen fremskaffer. Ved å gjennomføre forsøk her ved Nordlandssykehuset, har vi funnet ut mer om effektene disse har, både samlet og hver for seg. Samspillet mellom denne typen celler er grunnleggende, og vi har kartlagt hvilke av disse celletypene som produserer de ulike signalmolekylene når de er i et miljø hvor de får «snakke sammen» (holistisk modell).